Print Friendly

1: Giver studiet mulighed for at skelne mellem effekten af homøopatens arbejdsmetode – og brugen af præparatet? For mig ser det ud som om, at det er de alternative behandleres holistiske arbejdsmetoder, der har den største betydning. Hvad er din vurdering?

Petter Viksveen: Slik jeg forstår spørsmålet, er det om det er mulig å skjelne mellom effekten av homøopatens konsultasjon (og evt. andre prosedyrer) og effekten av de homøopatiske medisinene. Forskningen jeg gjorde var pragmatisk og undersøkte aksepten, effektiviteten og sikkerheten av “hele behandlingspakken” og ikke effekten av noen av enkelt-bestanddelene. Derfor gir denne forskning ikke mulighet for å svare på spørsmålsstillingen som du reiser.

Det som har vært gjort av annen forskning når det omhandler homøopati ved depresjon inkluderer i all hovedsak en del ukontrollerte observasjonsstudier, f.eks. Spence m.fl. (2005), og randomiserte placebo-kontrollerte dobbelt-blind forsøk, som f.eks. Macias-Cortez m.fl. (2015).

De ukontrollerte observasjonsstudiene sier kun noe om hvilke endringer pasientene har rapportert etter eller under et behandlingsforløp. I Spence sin forskning fikk 201 pasienter med diagnostisert depresjon behandling over i gjennomsnitt 3-4 konsultasjoner og av disse var det over 70 % som rapporterte bedring (19% stor bedring, 34% moderat bedring, 18% liten berdring, 23% ingen endring, 1% liten forverring, 5% ikke rapportert). Slike ukontrollerte observasjonsstudier kan ikke si noe om endringen er knyttet til behandlingen eller ikke.

Macias-Cortez sammenlignet effekten av homøopatiske medisiner med effekten av antidepressiva (fluoxetin) og med effekten av placebo, hos 133 pasienter (en tredel i hver gruppe). Resultatene viste etter 6 uker en statistisk og klinisk signifikant effekt av homøopatiske medisiner sammenlignet med placebo. Antidepressiva var også signifikant bedre enn placebo. Homøopatiske medisiner var litt bedre enn antidepressiva, men denne forskjellen var ikke statistisk signifikant. Alle pasientene gjennomgikk samme type konsultasjon med en homøopat. Så denne typen forskning kan altså si noe om effekten av de homøopatiske medisinene.

Den forskning jeg har gjort er så langt den eneste som inkluderer et pragmatisk randomisert kontrollert forsøk som evaluerer homøopati for deprimerte pasienter. Denne type forskning er den eneste som kan si noe om effekten av “hele behandlingspakken”, altså både effekten av konsultasjonene og medisinene samlet sett. Her kan vi knytte endringene hos pasienten til behandlingen, fordi det dreier seg om et randomisert kontrollert forsøk med et tilfeldig utvalg av pasienter. Men vi kan altså ikke si om effekten kommer av medisinene eller konsultasjonen. Gjennom den kvalitative forskningen jeg gjorde fant vi at pasientene i all hovedsak ikke var opptatt av om det var konsultasjonen eller medisinene som hadde effekt, så lenge de opplevde at de ble bedre.

Referanser:

Spence DS, Thompson EA, Barron SJ. Homeopathic treatment for chronic disease: A 6-year, university-hospital outpatient observational study. J Altern Complement Med 2005;11(5):793-798.

Macías-Cortés EC, Llanes-González L, Aguilar-Faisal L, et al. Individualized homeopathic treatment and fluoxetine for moderate to severe depression in peri- and postmenopausal women (HOMDEP-MENOP study): a randomized, double-dummy, double-blind, placebo-controlled trial. PLoS One Published Online First 23 April 2013. Doi: 10.1371/journal.pone.0118440.

2: Hvordan tager man højde for usikkerheder mht:

  • om et resultat opnås alene pga homøopatien
  • om et resultat er påvirket af den medicin, som testpersonerne fortsat indtager.


Petter Viksveen
: I forskningen jeg gjorde gikk noen pasienter på andre medisiner, f.eks. antidepressiva, mens andre ikke gjorde det. Noen pasienter gikk til psykolog eller annen samtaleterapi, mens andre ikke gjorde det. Noen gikk både på antidepressiva og i samtaleterapi, og noen brukte ikke antidepressiva eller samtaleterapi i det hele tatt. Behandlingen hos homøopat ble gitt i tillegg til det pasientene eventuelt ellers gjorde.

Fordi dette var et randomisert kontrollert forsøk der noen pasienter ble tilfeldig utvalgt til å få tilbud om behandling hos homøopat, kan en gå ut fra at gruppene er sammenlignbare med hensyn til den andre behandlingen de får. Det var også det vi fant når vi sammenlignet behandlingen til pasientene i de to gruppene ved prosjektets start – det var like stor prosentandel i hver av gruppene som gikk på antidepressiva og som fikk annen behandling.

Forskjellen i endring i depresjonssymptomer (og angstsymptomer) som ble funnet over en periode på 6 og 12 måneder, når en sammenlignet homøopati-gruppen og ikke-homøopati-gruppen, kan derfor tilskrives behandling hos homøopat.

Forskningsprosjektet sier noe om effekten av å gi behandling av homøopat i tillegg til det pasientene allerede ellers gjør, for hele pasientgruppen samlet sett. Det ville også vært mulig å sammenligne resultatene for de pasientene som også tok antidepressiva med dem som kun fikk homøopatisk behandling, og å sammenlignet de som kun fikk samtaleterapi med dem som kun fikk homøopatisk behandling, og å sammenlignet de som ikke fikk noen annen behandling med dem som kun fikk homøopatisk behandling. Men prosjektet var ikke planlagt for å teste dette. Vi måtte i så fall hatt en langt større pasientgruppe for hver av de tre undergruppene. Detter er noe som forskere kan vurdere å gjøre i fremtidig forskning.

 

3: Hvordan diagnosticerer du en klient? Er der forskel på de præparater, du giver til forskellige klienter (med forskellig kemi, alder, livsstil, køn, social status og generel fysisk og psykisk tilstand)?

Petter Viksveen: Jeg er ikke 100 % sikker på om jeg har forstått spørsmålet, så jeg skal forsøke å svare slik jeg tror det var ment. Jeg forstår det slik at det er to spørsmål. Det første omhandler hvordan pasientene er diagnostisert. Det andre om hva som er kriteriene for å foreskrive homøopatiske medisiner.

Jeg må først av alt si at jeg ikke har behandlet noen av pasientene i forskningen jeg har gjort. All behandling har vært gitt av de 7 homøopatene som ble inkludert i prosjektet. Jeg fungerte kun som forsker.

Så til spørsmål om diagnostisering. Dette spørsmålet kan innebære to mulige forståelser; en medisinsk diagnostisering og en homøopatisk diagnostisering. Den medisinske først: Ingen pasienter måtte ha en medisinsk diagnose for å delta i denne forskningen. De ble utvalgt på grunnlag av de svar de returnerte i det spørreskjema som de fikk tilsendt. Dette spørreskjemaet inkluderte ett sett av spørsmål for å teste depresjon som heter Patient Health Questionnaire (PHQ-9), som er hyppig brukt ved behandling av deprimerte pasienter og i forskning på deprimerte pasienter. Selv om dette spørreskjemaet ikke er ansett for å være et redskap for diagnostisering av pasienter, har det vist seg gjennom forskning å være en “konservativ” metode for å inkluderte deprimerte pasienter. Det vil si at når man gjennom forskning har funnet at pasienter som har en høy nok skåre (10 poeng) ved bruk av depresjons-spørreskjemaet PHQ-9, etter all sannsynlighet også vil tilfredsstille kriteriene for diagnostisert depresjon.

Når det gjelder den homøopatiske diagnostiseringen, så gjør homøopatene denne på grunnlag av den samtale de har med pasientene ved første konsultasjon og ved oppfølgende konsultasjoner. Homøopatene vil da typisk spørre pasienten hvilket eller hvilke problemer hun eller han har, og be pasienten om å beskrive dette i så utfyllende grad som mulig. På grunnlag av det bildet homøopaten danner seg av pasienten, vil pasienten få foreskrevet den homøopatiske medisin som homøopaten mener passer best tilu det bildet pasienten har beskrevet. Gjennom et behandlingsforløp kan pasienten få en og samme homøopatiske medisin hele tiden, eller homøopaten kan bestemme seg for å skifte medisin underveis, helt avhengig av hvordan pasienten responderer på behandlingen og avhengig av om det er andre problemstillinger som dukker opp etterhvert.

Dette svarer med andre ord også på det andre spørsmålet, om det er forskjell på de preparater som gis til ulke klienter. Svaret er kort sagt ja. Det er forskjell. Dette vil kunne variere mest avhengig av hvordan pasienten beskriver sine symptomer/plager, og det gjelder som regel både den fysiske og psykiske tilstand. Faktorer som alder, kjønn, kjemi, og sosial status vil vanligvis ikke påvirke valg av homøopatisk medisin i noen nevneverdig grad. Livsstilen til pasienten vil i en del tilfeller kunne være direkte et resultat av hvordan pasienten føler seg. For eksempel dersom pasienten er mer deprimert, vil en følge av dette kunne være at hun eller han tar mindre godt vare på sin egen helse og derfor tyr til for eksempel overspising, overdrevent alkoholforbruk og lite fysisk aktivitet. I slike tilfeller vil livsstilen også kunne påvirke valget av homøopatisk behandling.